Han sa jo hei mamma
En dag da sønnen min og jeg skulle spasere til butikken passerte vi en eldre mann og hunden hans. Det var ikke første gang vi så denne mannen med hunden, men det var første gang han faktisk sa hei til oss.
Sønnen min ble så forbauset at han så vidt husket å si hei tilbake. Da vi var kommet et kort stykke videre utbrøt han: «Han sa jo hei, mamma!» Det er ikke umulig at mannen hørte dette. Jeg håper det.
Barn mer observante enn man tror
Jeg liker nemlig å tenke at barn har ekstra lange følehorn. De har kraftige antenner for omgivelsene sine. De lærer av det de observerer og erfarer. Og de lærer enda bedre når vi sammen kan sette ord på det vi har opplevd, uansett hvilke følelser det involverer.
Å bekrefte et barns følelser er å bekrefte selve barnet.
Da tar vi det på alvor. Hverdagen inneholder massevis av anledninger, små eller store, til å vise at vi anerkjenner barn. Noen ganger er et blikk eller et smil nok. Andre ganger må det et trøstende fang til.
Å være sammen med barn krever med andre ord at også voksne er utstyrt med følehorn. Og det må ikke undervurderes hvor mye vi kan lære av barn når vi selv har disse antennene ute.
Mannen med hunden er bare et eksempel på alle møtene sønnen min har hatt med folk som har sagt hei og folk som hverken har smilt eller sagt hei. Det er blitt flere samtaler hjemme hos oss om hvorfor noen sier hei eller ikke, hvorfor noen smiler og andre ikke. Folk møter hverandre forskjellig, om vi liker det eller ikke.
Å undre oss sammen med barna er både en takknemlig og viktig oppgave vi har som foreldre eller omsorgsgivere.
Smil til verden og verden smiler tilbake
Mitt ønske for sønnen min, og for øvrig alle andres sønner og døtre, er at det å si hei eller smile til folk i nabolaget, er både hyggelig og respektfullt. Man kan til og med få seg en positiv overraskelse, som å lære noe om både mennesker og hunder. Eller man kan holde seg til å si hei, det kan også være nok.
Til syvende og sist handler det om å se og å bli sett. Alle trenger dette, ikke bare barn. Og vi kan heller ikke vite hvem som trenger dette vennlige blikket ekstra mye akkurat i dag. Det er ikke opp til oss å vurdere. Derfor smil gjerne en gang for mye enn for lite.
Hvorfor mannen med hunden plutselig sa hei til oss akkurat denne dagen vet ikke jeg. Men vi lærte at han er en hyggelig person å treffe på vei til butikken, og at han viser omsorg for hunden sin. Et lite øyeblikk med stor verdi – for en liten gutt.
